Revisors samfunnsansvar stopper ikke ved tallene

Her har revisor en viktig rolle.

Vi er tett på virksomhetene, tallene, systemene og prosessene. Vi følger utviklingen over tid og kan oppdage forhold som ikke henger sammen. Dette gir oss en særskilt posisjon og et ansvar for å bidra til å forebygge og avdekke økonomisk kriminalitet.

Det betyr ikke at revisor skal være etterforsker. Revisjon kan heller ikke gi noen garanti mot økonomisk kriminalitet. Vi må være tydelige på hva samfunnet kan forvente av oss, men samtidig spørre om vi bruker den posisjonen vi allerede har, godt nok. Rolleavklaring er nødvendig, og den må ikke bli et argument for lavere ambisjoner.

Revisorforeningens medlemsundersøkelse fra juni 2026, som også omtales i egen artikkel i denne utgaven, illustrerer dilemmaet. Hele 96 prosent mener revisors arbeid har en preventiv effekt på økonomisk kriminalitet, samtidig som 74 prosent opplever at myndighetene forventer mer enn det som ligger innenfor revisors ansvar i dag. Dette forventningsgapet må vi ta på alvor, både ved å avklare rollen tydeligere og ved å utvikle hvordan vi løser oppgaven.

Nå har vi en god anledning til nettopp det. Den reviderte ISA 240 tydeliggjør revisors ansvar knyttet til misligheter, legger større vekt på profesjonell skepsis og skjerper oppmerksomheten på mislighetsrisiko i risikovurderingen og oppfølgingen. Standarden gjelder for revisjoner av regnskap for perioder som begynner 15. desember 2026 eller senere.

Innføringen bør være mer enn en teknisk oppdatering av metodikk og sjekklister, og gir oss anledning til å se på hvordan vi arbeider med mislighetsrisiko: hvordan vi vurderer risiko, hvordan vi utfordrer ledelsen, og hvordan vi bruker data og teknologi til å identifisere forhold som krever nærmere oppfølging.

Finanstilsynets tematilsyn i 2026 viser hvorfor dette er viktig. Tilsynet fant et gap mellom revisjonsforetakenes etablerte retningslinjer og rutiner, og hvordan disse etterleves i de enkelte revisjonsoppdragene. Det ble blant annet pekt på svakheter i håndteringen av ledelsens overstyring av kontroller, bruk av uforutsigbarhet og dokumentasjon av vurderinger av mislighetsrisiko. Det er et tydelig signal om at kvalitet ikke blir avgjort av hva som står i rutinene, men av hvordan de brukes.

Dette bør vi bruke som et startpunkt for forbedring. Revisor kan ikke ta ansvar for alt, men vi må ta ansvar for den rollen vi har, og være villige til å utvikle den når samfunnet og risikobildet endrer seg.

Skal vi lykkes, trenger vi kompetanse som utvikler seg i takt med risikoen, bedre metodikk og teknologiske verktøy, tilgang til relevante data og mer effektiv informasjonsdeling. Vi trenger også godt samspill mellom virksomhetene, revisorene og myndighetene. Kampen mot økonomisk kriminalitet kan ikke vinnes av én aktør alene.

Teknologi vil også være en viktig del av løsningen. I dag kan vi analysere langt større datamengder enn tidligere og oppdage mønstre som ellers ville gått under radaren. Det gir nye muligheter i arbeidet med å avdekke misligheter, men teknologien kommer ikke til å erstatte profesjonelt skjønn, integritet eller evnen til å stille de riktige spørsmålene når noe ikke stemmer. Tvert imot blir disse egenskapene enda viktigere når teknologien gjør mer av analysearbeidet.

For meg handler dette til syvende og sist om samfunnsoppdraget vårt. Revisor skal ikke garantere at økonomisk kriminalitet aldri skjer. Men vi skal bidra til at den blir vanskeligere å begå, vanskeligere å skjule og mer sannsynlig å avdekke. Det er slik vi fyller samfunnsrollen vår og fortsetter å forvalte og videreutvikle den tilliten revisjon er bygget på.